Musikkguiden Groove

Petracovich driver med obskur drømmepop, tilsatt mye rare lyder og produksjonsmessige finesser. Blue Cotton Skin er totalt blottet for publikumsfrieri og det er jo i og for seg greit nok så lenge låtene er gode, noe de dessverre ikke er. Dette er en heller kjedelig affære, låtene fenger ikke, og alt fuzzet som foregår i bakgrunnen irriterer mer enn det krydrer. Om man skulle sammenlikne Petracovich med noe vil jeg plassere bandet et sted imellom Over The Rhine og Knife In the Water. Mørk, kald og søvnig popmusikk, altså. Jessica Peters har skrevet alle de ni låtene på albumet og leverer vokalen. Hun er en god vokalist med en fin og selvsikker stemme, men låtskrivingen hennes engasjerer ikke, og hun klarer ikke helt å gripe meg som lytter med låtene sine.

Åpningskuttet er den elektroniske og sterile Nighttime. Det eneste som gjør at man får lyst til å høre videre er akkurat Jessicas nydelige vokal. Ting tar seg litt opp på den mer melodiøse Birds In Flight, som er drevet av piano, elgitar og klapping, en riktig så fin poplåt. Driving Home er uten tvil høydepunktet på denne skiva. En nydelig folkaktig låt som kan minne litt om Cowboy Junkies, og her får Jessica virkelig vist hva hun er god for som vokalist. Driving Home fenger og har et godt driv. Men etter denne går det dessverre bare en vei, og det er ned. Bare nakne Company holder en viss kvalitet. Resten av skiva drukner i kjedsomlige instrumentale spor som ikke har noe for seg, og trommemaskinen på avslutningssporet Footsteps skjærer i ørene, sammen med alle lydene og tullet som bryter ned og forkludrer melodien som i utgangspunktet kunne vært fin. Selvsagt bør man utfordre lytteren, og det kan være spennende med bruk av elektroniske elementer i popmusikk, men her fungerer det rett og slett ikke. Det bare irriterer og kommer i veien for melodiene.

Blue Cotton Skin har noen fine låter, men det trekker dessverre ikke opp helhetsinntrykket noe særlig. Jeg er sikker på at Petracovich hadde vært bedre om de satset mer på melodi og varme i stedet for steril og umelodiøs sutring. Jessica Peters har et enormt potensiale i stemmen sin som bare blir bortkastet her. Vokalen hennes og den flotte Driving Home er det eneste som kan redde denne plata fra bunnkarakter.
Om du liker drømmepop så kan det jo være at du finner noe interessant her, men i denne sjangeren er det mye bedre plater der ut en Blue Cotton Skin.
- Knut André Dale,